Hvem gjør vi det egentlig for?

Advarer om at dette er et meget direkte og ett innlegg om bli preget av at ting blir satt på spissen.

I disse tider er det veldig "populært" å trene. Ikke bare det å trene, men det å bygge muskler og alle legger ut bilder på sosiale medier, disse med hastag #sk14 som betyr sommerkroppen 2014. Folk stiller opp i badetøy og viser frem sine resultater. Guttene sprader rundt i bar overkropp 90% av tiden og jentene med olashortser som ikke overlater noe til fantasien, slik at alle kan se hvor fin rumpa har blitt etter utallige squats.  Streber alle mot sommerkroppen, som pr definisjon er det å bli fit de 2,5 mnd man kan sprade lettkledd rundt og vise seg frem? Hva gjør man da de resterende mnd når man har mer klær på seg, forfaller man, og tar skippertak frem mot NESTE sommer igjen?

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har vært en av de som jobber intensivt mot en fresh sommerkropp, meg jeg legger trykk på var. Jeg fant sakte men sikkert ut at det å se bra ut i 2,5 mnd ikke ville være noe for meg. Det ga meg ingen helsegevinst på sikt, og det ga meg heller ikke bedre selvbilde på sikt. Det ble fort til at man gjorde hastverkstiltak både på treningsfronten og kostholdsfronten. Og hvilken nytte har det, da?

Jeg har ofte tenkt over, hvorfor trener jeg, og hvem gjør jeg det for? Jeg er igjen tilbake til sosiale medier hvor det florerer av bilder som viser godt trente mennesker. Overalt! Er det derfor vi gjør det? Skal personer som er "fit" sette ny standard på hvordan vi som mennesker skal se ut, og er det kun når vi ser slik ut at vi kan åpent si at vi liker oss selv?!

Jeg må erkjenne det at hver gang jeg ser et slikt bilde, går forbi et ukeblad hvor en slik kropp pryder fremsiden, kommer det et sukk. Jeg skulle som mange andre ønske at en slik kropp løste alle problemer rundt selvtillitt, og at det var en mirakelkur for dårlig selvbilde.
Jeg var igjennom ganske mange faser før jeg fant ut at dette absolutt ikke var sunt. Jeg har lenge slitt med dårlig selvbilde, og begynte å slanke meg. Da for at jeg skulle se nogelunde ok ut i shorts før en sydentur. Sydenturen kom, og jeg følte meg noe bedre kroppslig. Jeg fortsatte etter at jeg kom hjem igjen , og jobbet igjen mot neste sommer. i puljer! Der kom feil nr 1. Jeg begynte å trene for å se bra ut på sommeren, og for å få mer oppmerksomhet og aksept for kroppen. Som om jeg ble en bedre person av det. Absolutt ikke.
Så traff jeg ei venninne som fikk meg på rett spor. Vektnedgangen ble sakte en livsstil, og jeg jobber nå ikke mot noe sommerkropp, men en helårskropp som jeg kan trives med! Dette uavhengig av om vekta sier det samme hele året, så lenge jeg trives med meg selv, og gjør det kroppen sier er rett! Så lenge energien, viljen og gleden er der i hverdagen kan sommerkroppen 20ettellerannet reise dit peppern gror. Jeg vil trives med meg selv hele året, ikke bare på sommern..

Slik det skulle vært! 

Bli klar over dine svake sider.

Nå snakker jeg ikke om selvtillitsmessig, men matmessig. Hva slags mat er du svak for, og når klarer du ikke å motstå fristelsene?

For meg er sjokolade, pasta og potetgull min desidert svakeste side når det kommer til snacks og dagligdags middag. Jeg er av den typen som ikke klarer å ta kun en rute sjokolade, eller en liten skål med potetgull. Fare med potegull for min del, er at det ofte innebærer at jeg har med dip i samme slengen. Nå som det kommer en ferdig dip laget av kesam er faren enda større.
Jeg spør ofte meg selv, hvorfor i alle dager jeg kjøper dette- når jeg vet det ikke er bra for meg. En ting er om jeg faktisk hadde klart å beherske meg, men det må jeg inrømme at jeg ikke klarer. Jeg glemmer fort hvor mye kcal det er i kun en neve potetgull og et par "dypp" i dipdunken.  Jeg er i perioder veldig flink til å ikke kjøpe inn noe av matvarene/snopet jeg vet jeg er svak for, men som oftest roper det alt for høyt på  meg fra hylla i butikken.

En annen ting jeg har tenkt over i det siste er; hvilke situasjoner klarer jeg ikke si nei? Nå tenker jeg på de gangene man er ute i sosiale sammenhenger eller på besøk hos venner/familie. En veldig positiv ting med cøliakien er at kaker/kjeks osv kan man som oftest ikke spise når man er på besøk, for det er ikke alle som tenker på at du ikke tåler slikt. Da blir det naturlig at du sier "neitakk det er ikke så farlig". Og da tenker du ikke over det faktum at du egentlig har lyst på det, for du vet hvor lite verdt det er når du ført blir syk. Du har "akseptert" at dette kan du ikke spise. Hvorfor klarer jeg ikke å si nei ellers også? Når jeg vet at jeg fortsatt ikke har godt av det, selv om jeg ikke blir syk på lik linje som om jeg får i meg gluten?
Jeg sliter særlig med å si "nei" i situasjoner der folk har lagt inn litt innsats for å ha noe å servere meg når jeg kommer på besøk. Da har jeg ofte ikke samvittighet til å si nei, for jeg vet at det overhode ikke er alle som biter seg merke i at jeg ikke tåler gluten. Så samvittigheten biter meg i ræva, på den ene eller andre måten uansett hvordan det blir.

En annen tilståelse jeg må komme meg til meg selv, er at jeg er utrolig dårlig på å velge "sunne" alternativer når jeg er ute å spiser. Det blir ofte pizza, pasta, poteter osv ettersom "lettvint" mat idag har blitt lettere å få tak i ute for oss med Cøliaki. Som alt annet har det en bakside.

Jeg må, for min egen del bli enda mer obs på dette, og tenke over hva jeg putter i munnen, selv om jeg ikke er hjemme. Det er tilslutt KUN meg selv jeg lurer...

Er det fler som kjenner seg igjen i dette?

Slik ser absolutt ikke min kostsirkel ut til tider.